Nærmere hestens indre, enn bakken under føttene. Kommentarer tas gjerne imot på http://www.hest.no/blogg/?bid=35907 Beklager skrivefeil og småfeil her og der; har influensa, og dette er norsk tentamen - måtte gjøre den. Jeg tror vi begge to var like redde, men vi måtte gjøre dette. Hans skjebne lå i våre hender nå, det var opp til oss. Den svarte hingsten ville dø uten vår hjelp, nå, i kveld. Jeg skalv, frøs, og pustet tungt. Men med en hjelpende hånd fra min bestevenn Ashley, ville dette kanskje gå. Jeg var fast bevisst på å fullføre det min far hadde satt opp til å gjøre. Hingsten skulle vekk fra McCourtney for alltid. ”Lisa, du er sikker på at du vil gjøre dette? Hva om han ser oss! Vi burde bare snu, og la det vente til vi får med oss noen voksne,” sa Ashley med en viss redsel i stemmen. ”Nei! Vi skal hente han nå, du kan ikke feige ut!” svarte jeg sint. Jeg trengte henne, nå mer enn noen gang. Jeg ville aldri klare det alene. Ashley nikket, og forstod at vi måtte gjøre dette. Etter en liten halvtime i stillhet, svingte Ashley bilen til venstre, og inn på en nesten helt gjemt traktor vei. En hare hoppet fort ut av sporet da trucken kom trillende inn. Et lite stykke innover på veien, så vi huset til den fryktede McCourtney. Det eneste han hadde igjen, etter at en slags dyrebeskyttelse hadde vært her, var den svarte hingsten. Vill som den høyeste ørn, gal som han selv. Og dette dyret skulle nå vi stjele. Eller redde var vel det rette ordet. Jeg følte hjertet mitt banke dobbelt så fort som før, da jeg så stallen. Sannsynligvis ville hingsten være der inne. ”Ok, her er det,” sa Ashley stille. Vi snek oss ut av bil dørene, og lukket dem forsiktig. Ashley gikk bak til hengeren og åpnet luka, mens jeg listet meg bort til stallen. Jeg gikk bort til stalldøren, og åpnet den sakte og forsiktig. Det var syv bokser i stallgangen, fire på venstre side, og tre på høyre. I gangen var det gammelt høy og skrot overalt. Jeg undersøkte alle boksene for å se etter hesten, og fant den svarte hingsten i den innerste på venstre side. Han stod med baken til boksdøren, og hang ned med hodet. Han visste nok jeg var der, men hadde vel ikke krefter til å snu seg. Synet var forferdelig… Han var full av gamle og nyere sår, han hadde tydeligvis ikke blitt børstet på evigheter. Jeg fikk se øyet hans om jeg lente meg til siden. Det var glansløst. Gnisten av liv var borte. Borte på veggen ved stalldøren, hang det grimer og tau. Jeg tok en passe stor grime og et tau, og gikk til inn til hesten. Jeg forventet mye motstand av en nesten uhåndert, misshandlet hingst, men han gjorde ingenting idet jeg tok grimen over ørene, og festet tauet under haken på han. ”Stakkars deg, gutt. Han har behandlet deg fælt ser jeg…” Jeg snakket rolig til han hele veien tilbake til hengeren. Øynene hans lyste opp, og vrinskene kom som perler på en snor da jeg skulle føre han inn i hengeren. ”Rolig, du,” sa jeg til han da han travet rundt meg. ”Hehe, han skjønner kanskje at han skal bort nå,” sa Ashley og smilte. Jeg kunne ikke annet enn å smile tilbake. Et kvarter etter var vi klare til å dra. McCourtney hadde åpenbart ikke lagt merke til oss, noe som var bra. Vi kjørte ekstra forsiktig ut på veien igjen. Nå hadde vi jo et 500 kilos dyr baki der. Foran oss lå bare den svarte natten. Bilen gjorde plutselig et stort hopp, og svingte automatisk ned en lang bakke ved siden av veien. ”Hold deg fast, Lisa!” ropte Ashley ut. Vi hylte begge to, og skrek og holdt oss fast i hverandre. Bilen skled nedover skråningen i en enorm fart, helt uten kontroll, og landet hardt i et gigantisk tre. Det verket overalt. Alt ble svart… Jeg hørte irriterende pipelyder hele tiden, som konstant rev i ørene mine. Øynene mine åpnet seg sakte, og alt rundt meg var hvitt. Jeg er død. ”Lisa, er du våken?” hørte jeg en kjent stemme sa. Nei, jeg var definitivt ikke i himmelen, eller død for den slags skyld. ”Lisa, øynene dine er jo åpne. Svar meg, om du orker,” sa stemmen igjen. Det var Lou, min søsters stemme. ”Det var en ulykke, Lisa. Det går bra nå. Du er på sykehuset.” ”Herregud, slutt å mas Lou!” sa jeg med hes stemme. Lou pratet alltid, non stopp. Selv om hun var 9 år eldre enn meg, altså 27, hadde hun alltid vært den mest barnslige og plagsomme av oss. ”Åh, du lever!” sa Lou gledelig, og bøyde seg ned for å klemme meg. Det brune håret hennes la seg over fjeset mitt, og hun klemte meg hardt. Jeg hadde så mange spørsmål. Hva hadde skjedd med Ashley ? Og hingsten. ”Hva skjedde?” spurte jeg. Jeg var redd for å vite svaret. ”Dere krasjet. Bilen rant ned en bratt skråning, og traff et tre,” svarte Lou, nå seriøst, uten å smile som hun alltid gjorde. ”Lisa, jeg er lei meg, men Ashley, hun…” Lou stoppet. Hun visste jeg skjønte det. Nei, nei. Det kunne ikke være mulig. Nei! Jeg var i for stor sjokk til å tenke over at jeg mistet min beste venn. ”Hingsten?” spurte jeg med en lav stemme. ”Han har det fint. Eller, om du kaller å være helt fra seg, totalt gal og bare løper rundt som en galning fint, så. Han er hjemme i den rundingen. Han har vært der helt siden vi fant dere for to uker siden. Du har vært i koma, Lisa,” svarte Lou. Jeg gravde meg ned under dyna, og ville ikke møte virkeligheten. Alt jeg ville var at ingenting av dette hadde skjedd. Det gikk to dager før Lou fikk ta meg med hjem. Legen hadde så vidt gått med på det, men med Lous overtalelses evne, gikk han med på det. Jeg måtte holde sengen i noen dager, og ikke gjøre noe som kunne forårsake stress. Jeg satt på rommet mitt ved vinduet, og kikket ned på den svarte skjønnheten som løp løpsk nede i rundkorallen. Han stresset og var redd, svetten rant fra han. Jeg bestemte meg for å gå ned til han, og tok på meg noe varmt tøy. ”Humhum. Å hvor i all verden har du tenkt deg, unge dame?” Lou. Hun sto og lente seg mot kjøleskapet, og hadde det sleipe smilet snurpet rundt fjeset. ”Jeg skal ut. Han trenger hjelp, Lou.” Hun gav seg med en gang. Kanskje dette var den ene gangen hun faktisk ville forstå at jeg måtte gjøre det jeg holder på med. Jeg satt oppå gjerdet en stund, og bare studerte han. Han var ikke spesielt oppmerksom på at jeg satt der, så jeg hoppet likså godt ned i den myke sanden. Nå var det bare han og jeg. Jeg tenkte join-up var det jeg burde gjøre med ham, for å få han til å stole på meg. Å respektere meg. Jeg jaget han rundt i rundkorallen i sikkert en halvtime, før jeg så de minste tegn til underkastelse. Fortsatt løp han full fart rundt og rundt. Han var helt våt av svette, men viste ikke tegn til å være sliten. Han begynte så smått å senke hodet mot bakken. Det ene året var mot meg, og det andre ut mot den store verden. Øynene hans var klistret på mine, og jeg hadde hans fulle oppmerksomhet. Han var klar. Jeg bråstoppet, og snudde meg. Han stoppet som et lyn med en gang jeg snudde meg. Det tok litt tid, men etter litt kjente jeg en varm pust mot bakhodet mitt. Han hadde godtatt meg som sin leder, og var villig til å følge meg. Jeg snudde meg, og så på hans ville øyne. Han var helt avslappet nå, ikke anspent eller redd i det hele tatt. Jeg strøk han på halsen, og gikk rundt han med hendene på den våte pelsen. Jeg gikk bort til hodet hans, og strøk han over øynene og ørene. Jeg gikk til manken, og tok sats og hoppet opp. Han skjønte tegningen med en gang, og gikk mot porten. Han stilte seg sidelengs, og jeg tok tak i porten og åpnet den. Alt var så klart, pusten hans ble lettere, og vi bare stod der en stund, før jeg satte hælene i siden på han, og tok tak i den silkeglatte, svarte manen. Jeg kjente hans rå styrke samle seg under meg, og ga seg ut i en enorm fart. Hovene dundret under meg, og foran oss lå en ny start.